01.05.2014
Også dyrlegens hund kan bli syk........

Natt til mandag fikk Sid voldsom diare, jeg måtte ut med han flere ganger den natten. Han hadde også kastet opp i buret sitt. Ja, ja. Ikke så rart tenkte jeg, han dytter jo i seg alt mulig han måtte finne på sin vei, og går ikke av veien for litt kattebæsj eller annet snacks. Da han var litt upigg på mandag tok jeg røntgen av han, også med kontrast. Dette passerte fint, så jeg ga han litt kvalmestillede og syns han pigget såpass til at vi dro på trening og tur.
Tirsdag var han tufs igjen. Ingen matlyst - og han som bryter lydmuren for en tørrfôrkule normalt. Begynte så smått å bli litt bekymret men valgte å se det an.
Men da onsdag kom og han forsatt hadde diare og ingen matlyst tok jeg nytt røntgen og blodprøve. Alt så normalt ut. Utover dagen ble han bare dårligere - gikk og la seg under bordet og ville ikke bli tatt i. Så fikk han vondt i buken når jeg klemte på den og da begynte jeg å bli redd for at det kunne være noe som satt delvis fast eller at han hadde fått en tarminvaginsajon (tarm i tarm - som et trekkspill - veldig farlig)
Da rinte jeg min gode kollega Martine Ziener, ved Dyrehospitalet, og spurte om hun kunne ta en ultralyd av han, for en sånn maskin ha jeg ikke på klinikken.Så det gjorde vi, og enda flere blodprøver. Det var et mystisk parti på ultralyd, men vi besluttet at jeg tok han hjem, la han på væske og smertestillende for å se det an. Jeg lå på madrass ved siden av buret, og sov ikke et minutt. Sid ble dårligere og lå etterhvert bare og pep og krøket seg. Da var det nok for meg, jeg vekket en annen god kollega, Ole Johnsen, og vi ble enige om at nå fikk vi bare åpne opp og se om det var noe der.

Ikke noe fremmedlegeme, eller invaginasjon. Store lymfeknuter og irritert tarm ble det tatt prøver av, resten av tarmene fikk seg en luftetur, og han ble sydd sammen igjen. Da jeg hentet han senere på kvelden var han fortsatt veldig tufs, men det var nok av smertestillende tror jeg. For utover natten i natt har han kviknet til og da ble han jammen sulten gitt. Lille skrellet var jo ikke akkurat tykk fra før av. Så nå er det små porsjoner mat, han går med body og får intravenøs antibiotika og syns det hele er veldig rart. Vi får vente på prøvene om det er noen saklig årsak til at han ble så syk. Jeg er bare så glad for at han ser ut til å bli fin igjen - og glad for at jeg har forsikret han, sånn som jeg har med alle mine dyr. Og glad for at det fins kollegaer som trår til når en selv har syke dyr!

Sid aner heldigvis ikke at det finnes sauer bare noen hundre meter fra huset  - men om 2 uker, når sting er borte, tenker jeg at vi skal komme oss ned å hilse på dem gitt. Da er vi klare for mer gøy!