01.09.2015
NÅR ER DET RIKTIG Å TA FARVEL MED EN BESTEVENN?

Verdens Vakreste Krøll er ikke her mer.
Ozzy, min storpuddel , fikk sovne pent inn her hjemme onsdag for snart 2 uker siden. Jeg har ikke orket å skrive om det tidligere da jeg rett og slett syns det var for tungt å dele dette med «alle og enhver».

Men jeg har den siste tiden tenkt veldig mye på nettopp det å ta denne tunge beslutningen om å ta farvel med et dyr som man er så inderlig glad i. Og nettopp på grunn av min jobb som veterinær er jeg jo ofte med på å ta denne avgjørelsen sammen med dyreeier. Ikke en oppgave jeg tar lett på, men som jeg anser som viktig da det faktisk er dyrene jeg er her for.

I Ozzy’s tilfelle hadde det seg slik at han delvis røk korsbåndet i det ene bakbenet etter sommerferien. Symptomene kom litt snikende, men jeg stilte ganske raskt diagnosen.  Det høres kanskje rart ut for noen, men jeg hadde for en stund tilbake tatt avgjørelsen om at dersom han ble utsatt for komplisert sykdom eller skade skulle han få slippe. Korsbåndet i seg selv kunne jo opereres.

Bakgrunnen for denne avgjørelsen var flere ting. Ozzy hadde i flere år slitt med vond rygg; prolaps i lenderyggen og forkalkninger i lende og bryst, med kompensatorisk overbelastning av framparten. Riktignok er jeg både veterinær og kiropraktor for dyr, men Ozzy har aldri vært en enkel pasient. Han tålte rett og slett ikke at ting gjorde vondt, det være seg sår som skulle stelles eller muskler som skulle masseres. Dermed visste jeg også at operasjon med tilhørende sårstell og rehabilitering ville bli en utfordring for oss begge.

Ozzy var i tillegg en skarp hund, med mye vakt og ressursforsvar helt fra han var en ung hund.  Dette har fungert med mye tilpasninger; ikke la barn være sammen med han alene, ikke la han ha tyggeben/leker dersom barn eller andre uvitende var i nærheten. Lufte han i bånd eller på inngjerdet område løs. Altså en hund som vi gjorde mye tilpasninger for at han skulle være trygg selv og for andre. Dette levde vi med og ble vant til, men allikevel alltid med en liten frykt for at noe skulle skje.

Ozzy var en hund på godt og vondt. Han krøp langt inn i hjertet til et knippe mennesker som kjente han godt; han hadde verdens beste krøller og bore seg ned i, og viste helt tydelig hengivenhet til de han stolte på og kjente. En slik hund blir man ekstremt knyttet til og jeg savner han helt forferdelig, men alle sine gode og mindre gode sider.

Ozzy var en hund som hadde vært med på det meste; utallige fjellturer; Galdhøpiggen, Besseggen, Romsdalseggen, Glittertind, Bispen……bare for å nevne noen. Mange og lange skiturer hver vinter. Flere mils turer bare denne sommerferien. En flott turkompis. Ozzy hadde vel også vært på det meste av kurs; lydighet (hvem skulle tro det….), agility, blodspor (med  1. premie tenk!), rally lydighet og rundering (spesielt mislykket…) Til tross for dette var han Østfolds mest ulydige og bøllete hund tror jeg! Han var utrolig snill med alle andre hunder, og elsket å løpe løs i hagen og leke med Sid.

Om jeg hadde operert korsbåndet hans tror jeg allikevel aldri han kunne fått leve det livet han satte så stor pris på. Jeg så det bare de siste to ukene der vi gikk korte turer i bånd og ikke lot han løpe løs i hagen. Dette var ikke et fullverdig liv for min aller beste venn – sånn ville jeg ikke huske han.

Og det er dette jeg tenker på når jeg i jobben min blir bedt om å være med på å ta denne tøffe beslutningen. Hva slags sykdom/skade har dyret ditt? Det kan være både fysisk og mentalt, eller begge deler. Har det en sjanse til å bli så friskt at det kan leve et fullverdig liv med det det trenger av utfordringer? Har du ressurser, både økonomisk, tidsmessig og følelsesmessig til å gå gjennom det dyret ditt trenger for å bli friskt? Har dyret ditt «mental bagasje» til å tåle kanskje ukesvis i ro/bur kanskje tidvis  med  smerter? Er det en valp som er i fasen der sosialisering og fysisk opptrening er svært viktig? Vil den kunne fungere til det den er ment for senere;  jakt/gjeting/annen trening?

Det finnes ikke noe fasitsvar på disse spørsmålene, men de er viktige å tenke igjennom og diskutere med de som er rundt deg og fagpersoner du har tillitt til. Det er vi dyreeiere som er satt til å ta beslutninger på vegne av dyret vårt. De fleste dyr har sterkt overlevelsesinstinkt og vil vise glede og livsvilje nesten uansett. De spiser kanskje uansett.  De humpler etter oss på tur etter beste evne.  De færreste hunder og katter sovner stille og rolig inn av seg selv uten at det har vært sykdom forut . Jeg mener bestemt at dyrene har et privilegium som kan få slippe før det har gått for langt.

Og personlig vil jeg heller ha minner om en glad kompis som fikk leve livet sitt maksimalt, uten for mye vondter og begrensninger – jeg angrer ikke på min avgjørelse – den var riktig for Ozzy selv om jeg savner han så utrolig mye. Han fikk reise med krøll på halen og glimt i øyet. Min Vakreste Vakreste Krøll.